Da jeg kom til Norge, var du kongen
En personlig avskjed til Kong Harald V, og noen ord om håpet inn i en ny tid.
Da jeg kom til Norge, var jeg en fremmed.
Jeg bar med meg minnene fra et annet land, en annen kultur i kroppen, en annen historie i navnet mitt.
Og du var kongen.
Jeg visste ikke den gangen hvor mange vintre jeg skulle oppleve her, hvor mange ganger Norge skulle sette meg på prøve, lære meg noe, utfordre meg, og langsomt bli et sted jeg kunne kalle hjem.
Men gjennom alle disse årene var du der.
Ikke i huset mitt. Ikke ved bordet mitt. Ikke ved siden av meg når veien var vanskelig.
Likevel var du der.
Et kjent ansikt over en nasjon i forandring.
En stille påminnelse om at Norge var mer enn lover, mer enn institusjoner, mer enn pass og spørsmålet:
Hvor kommer du egentlig fra?
Jeg kom fra et annet sted, Deres Majestet.
To verdener, ett hjerte
Men jeg levde her.
Jeg kjempet her. Jeg håpet her. Jeg lot stemmen min bli hørt her.
Og etter hvert lærte jeg å høre til her.
Jeg så Norge streve med innvandring. Jeg så lovene forandre seg. Jeg så integreringen forandre seg. Jeg så innvandrerne selv forandre seg.
Og jeg forandret meg også.
Noen ganger stilte jeg spørsmål ved dette landet. Noen ganger var jeg uenig med det. Noen ganger lurte jeg på om det noen gang ville finnes nok rom for mennesker som bar to verdener i ett hjerte.
Hva jeg lærte av en konge
Men gjennom årene lærte jeg noe av kongefamilien:
At uenighet ikke trenger å bli til hat.
At verdighet ikke trenger arroganse.
At styrke ikke krever ydmykelse.
At vi kan lytte uten å dømme.
At vi kan beskytte de sårbare uten først å spørre om etternavnet deres, fødestedet deres, religionen deres, aksenten deres eller hudfargen deres.
Og kanskje aller viktigst:
At en nasjon ikke blir større når alle blir like, men når forskjellige mennesker lærer å høre til hos hverandre.
Kong Harald,
du var konge da jeg kom.
I dag står jeg her og tar farvel med deg.
Og jeg kan ikke late som om dette farvel ikke gjør vondt.
For et sted mellom den fremmede som kom og mennesket som står her i dag, ble ditt Norge også litt mitt Norge.
Derfor sørger jeg over deg.
Ikke fordi jeg ble født under din krone.
Men fordi jeg levde under den.
Ikke fordi mine forfedre kjente dine forfedre.
Men fordi min livsreise krysset din regjeringstid.
Og det er grunn nok til takknemlighet.
Et siste farvel og en ny begynnelse
Kong Harald,
Da jeg kom til Norge, var du kongen.
Jeg kom hit med minnene fra et annet hjemland, uten å vite hvor dypt dette landet en dag skulle bli en del av min egen historie.
Gjennom årene fulgte din regjeringstid min reise.
For det vil jeg alltid bære med meg takknemlighet.
I dag tar jeg farvel med sorg, men også med et hjerte fylt av respekt.
Måtte du nå få hvile i fred, fri fra alderdommens og smertens byrder.
Til vår nye konge, Haakon VIII, og dronning Mette-Marit:
Jeg husker da dere giftet dere, og jeg har fulgt deres reise gjennom årene.
Når dere nå begynner dette nye kapittelet i Norges historie, sender jeg dere begge mine varmeste ønsker.
Måtte deres tid som konge og dronning bli preget av visdom, ydmykhet, medmenneskelighet og respekt.
Måtte dere finne styrke i hverandre, bevare nærheten til folket og føre videre verdiene og tradisjonene som er betrodd dere.
Måtte reisen deres sammen bli vakker, meningsfull og fylt med gode øyeblikk.
Til dronning Sonja og hele kongefamilien sender jeg min dypeste medfølelse.
Og til vår avdøde konge:
Borte, men aldri glemt. For alltid i våre hjerter.
Hvil i evig fred, Kong Harald V.
Hvil i fred, Kong Harald.
Takk for reisen.
Susan Andrua Wilson
ANDRUA | Et flerkulturelt perspektiv