Det vi bærer videre

Noen familiehistorier blir fortalt igjen og igjen.

Andre blir aldri fortalt.

Likevel kan også de usagte historiene sette spor.

Når vi hører ordet traume, går tankene gjerne til hendelser som er tydelige og dramatiske: vold, overgrep, krig, alvorlige ulykker eller andre opplevelser som truer tryggheten vår.

Men det finnes også sår som oppstår i relasjoner over tid.

Det kan være å vokse opp med en forelder som sjelden var følelsesmessig tilgjengelig. Å lære tidlig at enkelte følelser var for mye. Å være barnet som alltid måtte være flink, stille eller sterk. Å leve i et hjem hvor konflikter aldri ble løst, bare tiet i hjel.

Kanskje var det en forelder som selv bar på noe ingen snakket om.

Kanskje kjærligheten var der, men tryggheten manglet.

Kanskje voksne tok valg de mente var nødvendige, mens barnet satt igjen med spørsmål det ikke hadde ord for.

Og noen ganger handler det ikke først og fremst om det som skjedde.

Det handler også om det som ikke skjedde.

Trøsten som ikke kom.

Unnskyldningen som aldri ble gitt.

Samtalen ingen tok.

Følelsene det ikke var plass til.

Tryggheten barnet trengte, men ikke alltid fikk.

Familier kan utvikle måter å håndtere smerte, konflikt, kjærlighet og nærhet på. Noen av disse mønstrene kan følge oss inn i voksenlivet, ofte uten at vi legger merke til dem.

Vi kan bli mennesker som unngår konflikt fordi konflikt en gang føltes farlig.

Vi kan synes det er vanskelig å sette grenser fordi vi lærte at kjærlighet betydde å tilpasse seg.

Vi kan streve med å ta imot omsorg fordi vi ble vant til å klare oss selv.

Eller vi kan bli svært opptatt av å gjøre alt riktig fordi kjærlighet og anerkjennelse en gang føltes avhengig av prestasjon.

Det betyr ikke at alt vi strever med som voksne skyldes barndommen.

Og det betyr heller ikke at foreldrene våre nødvendigvis ønsket å skade oss.

Mennesker oppdrar ofte barn med det språket for kjærlighet, følelser og relasjoner de selv har lært.

Noen ganger blir derfor mønstre videreført uten at noen bevisst velger dem.

Men her finnes også håpet:

Det som har blitt videreført, trenger ikke automatisk å fortsette.

Når vi begynner å legge merke til våre egne mønstre, får vi også muligheten til å møte dem på en annen måte.

Så kanskje refleksjonen i dag ikke trenger å være:

Hvem skal jeg klandre?

Kanskje den heller kan være:

Hva lærte jeg om kjærlighet i familien min?

Hva lærte jeg om sinne?

Om sorg?

Om å si nei?

Om å be om hjelp?

Om å gjøre feil?

Om min egen verdi?

Hva var det familien min kunne snakke om, og hva ble alltid stille?

Og når du ser på den du er i dag:

Hva ønsker du å ta med deg videre, og hva ønsker du skal stoppe hos deg?

Du trenger ikke finne alle svarene nå.

Noen ganger begynner forandring ganske enkelt med å oppdage at det vi alltid har oppfattet som «sånn jeg er», kanskje også inneholder noe vi en gang lærte for å tilpasse oss.

Og det vi har lært, kan vi undersøke på nytt.

Ikke for å viske ut fortiden.

Men for å gi fremtiden litt mer frihet.